På eventyr med min tante. Vi besøke et område i Manndalen hvor mine besteforeldre engang i tiden hadde sin start som bønder i Manndalen. 
15 geiter, disse skulle melkes og melken måtte transporteres til boplassen vell en km nedenfor. På jobb måtte en da og.
Sporene etter husene til mine besteforeldre er slettet, men vi kunne kjenne igjen hvor fjøs og kaffekokersjå var plassert.

På disse jordene var det jeg førstegang ble traktorpilot. Det føltes slik ut. Hardt var det å tråkke in clutchen siden bena ikke var lange eller sterke nok.
En flink sjåfør synes jeg er blitt. 
Slåttedagene husker jeg som lange. Hadde jeg enda hatt Ipad kunne jeg slappet av og ikke brukt energien på å jobbe eller surre omkring i min kjedsomhet.


Omtrent slik så kaffekokerhuset ut. Denne står enda på naboeiendommen. Denne hadde to snille, hyggelig brødre som sin pauseplass.


I Manndalen er mitt inntrykk at folket har vært nøysomt. Jeg registrerer allikevel at folket hadde saker de trenge i arbeidet sitt litt her og der. 


Fine detaljer. Om planken var for kort ble den brukt. Vinduet ga litt lys i godt solskinn slik at dyrene kunne kjenne på dagen på senhøsten.

Konklusjon: Det er fint å ha en tante